Kunsten å se hele bildet

Som ergoterapeut bruker jeg klinisk resonnering hver eneste dag, uten nødvendigvis å tenke bevisst over det. Det er prosessen der jeg samler informasjon – fra samtale, observasjon, funksjonstesting, boligbefaring – og setter det sammen til en vurdering.

Å konkludere før hele bildet er lagt, gjelder ikke bare i klinisk resonnering.

Én av de første tingene man lærer i faget, er hvor lett det er å konkludere for tidlig, ut fra ufullstendig informasjon. Man ser noe, danner seg en hypotese, og må aktivt minne seg selv på å lete videre før man stoler på den.

Nylig fikk jeg en litt uventet påminnelse om nettopp dette – ikke fra en pasient, men fra kommentarfeltet under min egen kronikk.

Halve bildet

Jeg skrev nylig om ventetiden i eldreomsorgen i ABC Nyheter. Bildet redaksjonen valgte til artikkelen viste statsministeren og helseministeren sammen. Men i Facebook-innlegget, der mesteparten av debatten faktisk utspilte seg, var bildet beskåret til å vise bare helseministeren.

Kommentarfeltet fylte seg raskt med sinne rettet mot nettopp én person og hans parti. De færreste klikket seg videre inn for å se hele bildet – eller for den saks skyld, hele teksten.

Jeg satt igjen og tenkte: Dette er jo akkurat den feilen vi lærer å unngå i klinisk resonnering. Man ser ett utsnitt av situasjonen, danner seg raskt en konklusjon, og går videre uten å lete etter resten av bildet.

Hva vi lærer å gjøre annerledes

I ergoterapifaget snakker vi mye om å utsette konklusjonen. Man ser en person som sliter med å komme seg opp av en stol, og fristelsen er å tenke: Svak i beina, trenger styrketrening. Men den erfarne ergoterapeuten vet at det kan være stolens høyde, underlaget, smerte i en helt annen kroppsdel, eller redsel for å falle – ikke nødvendigvis muskelstyrke i det hele tatt. Konklusjonen kommer etter man har sett flere sider av situasjonen, ikke etter det første, mest tilgjengelige inntrykket.

Det samme gjelder åpenbart utenfor klinikken. Et beskåret bilde er «det mest tilgjengelige inntrykket» – det krever ingen ekstra innsats å reagere på. Å lese hele artikkelen, eller vurdere at bildet kanskje ikke viser hele situasjonen, krever derimot at man aktivt stopper opp og leter videre. De færreste gjør det, verken i et kommentarfelt eller, om jeg skal være ærlig med meg selv, i hverdagen ellers.

Ikke bare andres feil å unngå

Det er lett å bruke dette som et eksempel på «hvor dårlig andre er til å tenke kritisk». Jeg tror det er en litt for enkel konklusjon i seg selv. Jeg kjenner meg selv igjen i akkurat den samme fellen i andre sammenhenger – jeg har dannet meg raske meninger om systemer, kolleger eller situasjoner ut fra ett utsnitt av informasjon, før jeg har tatt meg tid til å lete videre.

Det som gjør klinisk resonnering til en ferdighet – ikke bare en teoretisk modell vi lærte om på skolen – er nettopp at den må trenes bevisst, om og om igjen, fordi hjernen vår heller vil konkludere raskt enn å holde ut usikkerheten litt lenger.

En liten påminnelse

Jeg skal ikke late som denne opplevelsen har gitt meg noen dyp faglig innsikt jeg ikke allerede kjente til fra før. Men den ga meg en ganske konkret, litt morsom påminnelse: Samme prinsipp som gjelder når jeg vurderer en pasients funksjon, gjelder tydeligvis også når jeg selv leser et kommentarfelt, en nyhetssak, eller for den saks skyld et hvilket som helst utsnitt av virkeligheten noen har valgt å vise meg.

Se hele bildet, før du konkluderer. Det gjelder visstnok både i klinikken – og på Facebook.

Jeg skrev mer utfyllende om selve bilde- og kommentarfelt-observasjonen i et debattinnlegg hos Medier24, for de som vil lese refleksjonen fra et mer medie-/kommunikasjonsfaglig ståsted.