Derfor startet jeg Ingen Hindring – med ambivalens

Jeg har jobbet som ergoterapeut i over 15 år – i kommunehelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten, NAV Hjelpemiddelsentral og leverandør av trappeheiser og løfteplattformer. Jeg har sett systemet fra mange sider – og jeg har sett det svikte, gang på gang.

Ikke fordi folk ikke vil hjelpe. Men fordi kapasiteten ikke strekker til.

Dette er ikke abstrakt for meg. Mine foreldre bor i Nordre Follo, hvor ventetiden tidligere har vært bortimot halvannet år. Hva hvis en av dem skulle trenge en elektrisk rullestol for å komme seg ut på tur eller til butikken? Eller en trappeheis for å komme seg ut av blokka? Halvannet år er for lenge å vente. Det er for lenge for hvem som helst.

Det jeg har sett

Jeg har sett eldre som ikke kom seg ut av boligen sin fordi de ventet på en vurdering som skulle tatt 30 dager, men tok ni måneder. Jeg har sett pårørende som ringte og ringte uten å komme noen vei. Jeg har sett folk kjøpe trappeheiser privat – for titusenvis av kroner – fordi de ikke orket å vente lenger.

Og jeg har sett konsekvensene av å vente for lenge: inaktivitet, isolasjon, fall, sykehusinnleggelse. For den enkelte betyr det tap av frihet, verdighet og livskvalitet – muligheten til å komme seg ut, møte andre, leve livet sitt. En nedadgående spiral som koster samfunnet langt mer enn en rettidig ergoterapivurdering ville gjort – men som først og fremst koster den det gjelder, alt.

En fredag kveld i januar

En fredag kveld i januar satt jeg og tenkte på alt dette. Og bestemte meg for at jeg ikke ville se på det lenger fra innsiden.

Ingen Hindring ble til den helgen.

Derfor - med ambivalens

Jeg meldte meg ut av systemet – ikke fordi jeg har gitt opp troen på det offentlige, men fordi jeg innså at jeg aldri ville klare å gjøre den forskjellen jeg ønsket fra der jeg sto. Som privat ergoterapeut kan jeg hjelpe folk samme uke. Jeg kan bruke den tiden hvert enkelt tilfelle krever. Jeg kan si ifra – offentlig – når systemet svikter.

Det er derfor jeg startet med ambivalens. For dette burde ikke vært nødvendig. Det burde ikke finnes et marked for det jeg gjør. Folk burde fått hjelp fra kommunen – innen rimelig tid, av kvalifisert personell. Det er ikke alltid tilfellet. Og mens vi venter på at politikerne skal rette opp i det, trenger folk et sted å henvende seg.

Det er det Ingen Hindring er.

Det som skjedde denne uken

Torsdag denne uken fikk jeg en kronikk publisert i Dagens Medisin, der jeg skriver om ventelistene og regjeringens forslag om å fjerne lovkravet om kommunal ergoterapeut. Responsen har vært stor – fra fagmiljøet, fra politikere og fra folk som kjenner seg igjen i det jeg beskriver.

Det bekrefter at valget jeg tok den fredagskvelden var riktig.

Selv om det fortsatt kjennes litt ambivalent.

Kjenner du noen som venter? Eller lurer du på om boligen er tilrettelagt godt nok? Ta gjerne kontakt for en uforpliktende prat – jeg stiller opp samme uke.