Jeg har jobbet store deler av yrkeslivet med å hjelpe mennesker til å bo hjemme lengst mulig. Jeg tror fortsatt på det. Men jeg har begynt å stille meg selv et spørsmål jeg ikke helt klarer å legge fra meg:
Er hjemme alltid der det er best å være?
Hvor skal vi bo når behovene endrer seg? Kanskje trenger vi flere gode alternativer mellom egen bolig og sykehjem.
«Bo trygt hjemme» er blitt et viktig mål i norsk eldreomsorg. Og det er lett å forstå hvorfor. De fleste av oss ønsker å beholde hjemmet vårt, nabolaget vårt og hverdagen vår så lenge som mulig.
Men et hjem som fungerer godt når vi er 70, trenger ikke nødvendigvis å fungere like godt når vi er 85. Og selv om mye kan løses med tilrettelegging og tjenester, er det ikke sikkert at mer hjelp i hjemmet alltid er den beste løsningen.
Nylig leste jeg historien om 94 år gamle Klara i Stavanger, som ikke får sykehjemsplass. Det fikk meg til å tenke på hvor lite svart-hvitt dette egentlig er: Må alle bo hjemme lengst mulig?
En 94-åring som ikke får sykehjemsplass
Klara har store problemer med å gå, ser svært dårlig og glemmer både å spise og drikke. Hun får hjemmesykepleie flere ganger om dagen og hjelp fra familien. Likevel har hun fått avslag på langtidsplass på sykehjem. I sommer ble hun så dehydrert at hun måtte legges inn på sykehus.
Familien opplever situasjonen som utrygg. Kommunen mener på sin side at hun får et omfattende og forsvarlig tilbud hjemme, og at hun ikke oppfyller kriteriene for langtidsplass.
Jeg kjenner ikke Klara, familien hennes eller alle vurderingene som er gjort i saken. Derfor skal jeg heller ikke mene noe om hvor akkurat hun bør bo. Men historien hennes fikk meg til å tenke på et spørsmål jeg tror vi stiller altfor sjelden og altfor sent:
Hva er viktig for deg?
Ikke: Hvor lenge kan du bo hjemme? Eller: Hvilke tjenester trenger du? Men rett og slett: Hva betyr noe i hverdagen din?
For noen er svaret at de vil bli boende i huset de alltid har bodd i, eller i samme by – nær naboer, venner og et nettverk bygget opp gjennom et helt liv. Å flytte derfra ville føles som et tap, uansett hvor godt tilrettelagt den nye boligen måtte være.
For andre er svaret noe helt annet: En enklere hverdag. Mindre å holde styr på. Mindre bekymring for trapper, vedlikehold og en bolig som stadig blir vanskeligere å bo i. For dem kan en flytting oppleves som en lettelse, ikke et tap.
Ingen av svarene er mer riktige enn det andre. Men de krever helt ulike løsninger – og det er nettopp derfor jeg tror spørsmålet fortjener mer plass enn det får i dag.
Hjemme – men hvordan?
Som ergoterapeut er jeg opptatt av hva som skal til for at mennesker skal kunne mestre hverdagen sin. Ofte kan ganske enkle tiltak gjøre en stor forskjell.
En bolig kan tilpasses. Et hjelpemiddel kan gjøre en aktivitet mulig igjen. Tjenester kan legges til. Teknologi kan gi større trygghet. Alt dette er viktig. Men det finnes også et punkt der vi må stille et annet spørsmål:
Er det denne boligen vi egentlig skal bruke kreftene våre på å få til å fungere?
Du kan bo i huset du har eid i 50 år, men være redd for å gå i trappen. Du kan ha hjemmesykepleie flere ganger om dagen, men likevel være alene store deler av døgnet. Du kan ha trygghetsalarm rundt håndleddet, men være for usikker, glemsk eller redd til å bruke den når du faktisk trenger hjelp. Og du kan være omgitt av tjenester, uten nødvendigvis å oppleve særlig mye frihet.
Det betyr ikke at hjemmetjenesten er en dårlig løsning. For svært mange mennesker er den helt avgjørende for at de kan bo hjemme.
Men kanskje bør vi stille et litt annet spørsmål: Hva er den beste måten å organisere livet på for akkurat dette mennesket? Jeg tror ikke det holder bare med å spørre: Hvordan får vi denne boligen til å fungere?
Når boligen ikke lar seg tilpasse godt nok
Men noen ganger er ikke spørsmålet bare om vi bør tilpasse boligen – det er om vi faktisk kan.
Jeg møter jevnlig boliger der en trappeheis, som i utgangspunktet virker som en opplagt løsning, rett og slett ikke er mulig å montere: Trappen er for smal. Takhøyden er for lav. Eller personen har ikke lenger god nok forflytningsevne til å gå fra stolen på heisen over i rullestolen på egen hånd – og det er verken plass til en personløfter oppe eller nede i trappen for å bistå med det.
Andre ganger finnes det en teknisk løsning – som en sjaktheis. NAV dekker selve heisen der behovet er der, men de bygningsmessige endringene som kreves rundt den – som utsparing i bjelkelaget mellom etasjene – må personen eller familien selv dekke. Det er en betydelig kostnad i seg selv. Og selv om man har midlene, er det ikke alltid (faktisk ganske sjelden) nok plass i begge etasjer til at det lar seg gjøre i det hele tatt.
Da er vi ikke lenger i en diskusjon om hva som er best. Vi er i en situasjon der hjemmet rett og slett ikke lar seg tilpasse godt nok – uansett hvor mye vi ønsker det.
Hva hvis hjemmet ikke er den beste løsningen?
Jeg studerte i Danmark for mange år siden. Noe av det jeg husker best, var hvor interessant jeg syntes enkelte av de alternative boformene var – blant annet ulike former for bofellesskap og bokollektiver for mennesker med demens.
Det jeg husker aller best, er likevel ikke selve boformen, men hvordan hverdagen der faktisk fungerte: Beboerne var med på den daglige driften. De lagde mat sammen. De dekket bord. Noen støvsugde. Noen ryddet.
Ingenting kom servert på sølvfat.
Og jeg tror faktisk det var noe av poenget – og noe av styrken. For det handler ikke bare om hjelp man mottar, men om å fortsatt få bidra med noe. Å bli sett som et menneske med ressurser igjen, ikke bare med behov. Det er stor forskjell på å bli passivt tatt hånd om, og på å være en aktiv del av et fellesskap der man fortsatt er til nytte.
Jeg tenkte ikke at dette nødvendigvis var bedre enn å bo hjemme. Men jeg husker at jeg tenkte: Hvorfor snakker vi så lite om disse mellomløsningene i Norge?
For valget trenger vel ikke alltid å være egen bolig – eller sykehjem?
Finnes det en mellomting?
Vi har faktisk allerede noen mellomløsninger i Norge. Omsorgsboliger er tilrettelagte og tilgjengelige boliger, men vanligvis ikke fast bemanning – beboer mottar tjenester etter behov, som hjemme. Omsorg+ er et skritt videre, med bemanning til stede og fellesskapstilbud som felles måltider og aktiviteter. I tillegg finnes trygghetsboliger i flere kommuner, rettet mot eldre som er selvhjulpne, men ønsker nærhet til fellesskap og enkel tilkalling av hjelp ved behov. Noen kommuner har også egne bofellesskap for personer med demens, og enkelte steder finnes seniorbofellesskap – ofte private initiativ der eldre bevisst velger å bo tett med jevnaldrende, med felles måltider og aktiviteter.
Men jeg tror ikke spørsmålet bare handler om å bygge flere av disse. Det jeg husker fra Danmark, var ikke først og fremst boformen i seg selv, men hvordan hverdagen der var organisert – at beboerne fortsatt var med på den daglige driften, ikke bare mottakere av et tilbud.
Får omsorgsboliger, Omsorg+ og de andre løsningene vi har i Norge til det samme? Noen steder, kanskje. Men jeg tror vi har en tendens til å tenke på disse løsningene som «bolig pluss noen tjenester», fremfor «fellesskap der man fortsatt bidrar». Det er en viktig forskjell.
Kanskje trenger vi derfor ikke bare flere mellomløsninger – kanskje trenger vi å tenke annerledes om innholdet i dem også, med større vekt på at beboerne fortsatt får bidra med det de kan, ikke bare motta hjelp.
For det er lett å tenke på en flytting fra egen bolig som et tap. Men hva om flyttingen i noen tilfeller faktisk kan gi større trygghet, mer sosial kontakt, mindre ansvar for vedlikehold – og større mulighet til å gjøre det man fortsatt ønsker å gjøre? Kanskje til og med større mulighet til å bidra med noe?
Da er ikke spørsmålet nødvendigvis: Hvordan unngår vi at denne personen må flytte?
Kanskje man heller bør spørre: Hva slags bolig og bomiljø vil gi denne personen det beste livet nå? Og hvordan kan personens ressurser fortsatt komme til nytte?
Og så var det økonomien
Dette er også en samfunnsøkonomisk diskusjon. Ikke fordi økonomi skal avgjøre hvor mennesker skal bo. Men fordi ressursene våre ikke er ubegrensede.
Tenk deg en person som bor alene i en stor bolig og trenger flere besøk fra hjemmetjenesten hver dag. Hva skjer når hjemmesykepleien må kjøre 20 eller 30 minutter hver vei for å utføre et besøk som kanskje tar ti minutter? Kanskje fem ganger daglig, syv ganger i uken, og 365 dager i året?
Dette er særlig interessant i distriktene. Hvis fem eller ti personer som i dag bor spredt rundt i et område, kunne bodd i et godt tilrettelagt bofellesskap – hva ville det betydd for behovet for kjøring, bemanning og tjenester?
Ville det vært dyrere? Billigere? Bedre? Dårligere? Jeg vet ikke, og jeg vet ikke om det finnes et svar. Men jeg synes vi bør være modigere på å utforske det.
For kanskje er det ikke alltid slik at den løsningen som gjør at en person kan bli lengst mulig i sin opprinnelige bolig, også er den løsningen som gir best utnyttelse av samfunnets ressurser – eller av personens egne.
Jeg ønsker ikke å flytte folk ut av hjemmene sine
Dette er viktig for meg å understreke. Jeg argumenterer ikke for at eldre mennesker skal flyttes ut av hjemmene sine for å spare penger. Jeg argumenterer heller ikke mot målet om at mennesker skal kunne bo hjemme.
Tvert imot. Jeg ønsker at mennesker skal kunne bestemme mest mulig over eget liv og egen hverdag. Men da må vi kanskje også sørge for at de faktisk har flere muligheter å velge mellom.
For det som er riktig for én person, kan være helt feil for en annen. Noen vil bo alene i huset sitt til siste dag. Andre vil kanskje oppleve det som en lettelse å flytte til en mindre, mer tilgjengelig bolig – med andre mennesker rundt seg, tjenester nærmere, og kanskje til og med en rolle å fylle i fellesskapet. Noen vil trenge heldøgns omsorg.
Ingen av disse løsningene bør være et nederlag.
Hva er egentlig målet?
Som ergoterapeut er jeg vant til å spørre: Hva skal til for at denne personen kan gjøre det han eller hun ønsker å gjøre?
Jeg kommer tilbake til spørsmålet jeg startet med:
Hva er viktig for deg?
Ikke hvor lenge du kan bo hjemme, men hva som faktisk betyr noe i hverdagen din – enten det er nettverket, nærmiljøet, eller rett og slett en enklere tilværelse.
Jeg tror vi bør stille det spørsmålet mye oftere når vi diskuterer det å bli eldre, bolig og helse- og omsorgstjenester. Ikke bare: Hvordan kan vi få flest mulig til å bo hjemme lengst mulig? Men: Hva er viktig for deg – og hvordan kan vi legge til rette for at du får leve et godt, trygt og selvstendig liv, der du fortsatt får bidra med det du kan, så lenge som mulig?
Noen ganger vil svaret være hjemme. Noen ganger vil svaret være en annen bolig, kanskje til og med et fellesskap der man både mottar og gir. Og noen ganger vil svaret være heldøgns omsorg.
Kanskje er det ikke boligen som skal tilpasses et politisk mål. Kanskje må systemet være fleksibelt nok til å tilpasses menneskene – og til å la dem fortsatt være noe mer enn mottakere av hjelp.
Det synes jeg vi bør snakke mer om.
Står du eller noen du er glad i midt i et valg om det er best å bli boende, tilpasse boligen, eller se på andre løsninger? Jeg hjelper gjerne med en uavhengig vurdering av hva som faktisk er mulig og riktig i akkurat deres situasjon.