Noen dør mens de venter. Det er ikke en overdrivelse.

Budstikka skrev nylig om Edle (90) og Harald (88) fra Asker, som har ventet i ukevis på ergoterapeut. Historien deres er trist – men dessverre ikke unik. Lang ventetid på kommunal ergoterapeut er en realitet mange steder i landet.

Mange venter – ikke fordi de vil, men fordi systemet ikke har kapasitet til å hjelpe dem raskere. Foto: Yaroslav Shuraev / Pexels

Kommunene jobber etter prioriteringsnøkler som sikrer at de med størst og mest akutte behov får hjelp først. Det gir god mening. Men for mange betyr det at behov som er helt reelle i hverdagen, likevel havner langt bak i køen. Og køen er lang.

Hvordan prioriterer kommunene?

Kommunale ergo- og fysioterapitjenester jobber etter prioriteringsnøkler. Slik ser de typisk ut:

• Prioritet 1 – Maks 7 dager: Akutt funksjonstap, kort forventet levetid/terminal fase

• Prioritet 2 – Maks 14 dager: Planlagt utskriving fra sykehus, akutt sykdom eller skade

• Prioritet 3 – Maks 30 dager: Begynnende funksjonstap, kronisk sykdom i forverring

• Prioritet 4 – Maks 90 dager: Kronisk sykdom i stabil fase, behov som kan vente

En trappeheis-sak havner typisk i prioritet 3 eller 4. Det betyr maks 30–90 dager ventetid – i teorien. Når køen er lang, blir ventetiden deretter. Og når kommunen overstiger maksgrensen, skal det skrives avvik. At dette er en kjent rutine, sier sitt.

Det jeg så fra innsiden

I to år jobbet jeg i en bedrift som selger trappeheiser og løfteplattformer. Jevnlig tok folk kontakt fordi de vurderte å kjøpe trappeheis selv – rett og slett fordi ventetiden på kommunal ergoterapeut var for lang. Mange trodde de kunne få pengene refundert av NAV i etterkant.

Det stemmer ikke.

Jeg var ærlig, og informerte dem også om hva et privatkjøp faktisk innebærer: Du er selv ansvarlig for reparasjoner, vedlikehold – og om noen år kanskje bytte av stolen, som alene kan koste flere titusener av kroner.

Da endret mange mening. De ville heller vente på ergoterapeut.

Men ventetiden forsvinner ikke av den grunn.

Systemet fungerer – men ikke for alle

Prioriteringsnøkkelen er ikke feil. Den sikrer at de mest sårbare får hjelp først. Men den betyr samtidig at mange – som Edle og Harald – blir stående i kø med behov som er helt reelle i hverdagen, selv om de ikke regnes som akutte. Trappen som er blitt for bratt. Risikoen for fall som øker for hver måned som går. Hverdagen som krever mer og mer energi – bare for å klare det som tidligere var selvfølgelig. Det handler ikke bare om trappeheiser – behovene er mange og varierte. Men felles for dem alle er at de venter. Og for noen rekker hjelpen aldri frem – de dør mens de står i kø. Ikke fordi ingen ville hjelpe, men fordi systemet ikke hadde kapasitet til å nå dem i tide.

Det er ikke systemets feil. Det er et kapasitetsproblem. Og kapasiteten henger ikke med den demografiske utviklingen vi allerede er midt i.

Derfor startet jeg Ingen Hindring

Jeg har sett dette systemet fra mange sider – fra kommunehelsetjenesten, fra NAV Hjelpemiddelsentral, og fra en leverandør av hjelpemidler. Jeg vet hva som skjer når folk ikke får hjelp i tide. Og jeg vet hva riktig rådgivning kan bety.

Det er nettopp derfor jeg startet Ingen Hindring. Som privat ergoterapeut kan jeg hjelpe deg nå – med vurdering, søknad og oppfølging – uten at du må vente, og uten at du trenger å ta en kostbar og risikabel beslutning på egen hånd.

Trenger du hjelp nå – ikke om flere måneder?

Ta kontakt for en kort avklaringssamtale, så finner vi raskt ut om og hvordan jeg kan hjelpe deg.