Rampen som kommer og går – og kommer igjen

Norske borettslag og sameier vil møte langt flere tilgjengelighetsbehov i årene som kommer. Mange styrer løser det samme problemet om og om igjen – uten å vite at det finnes en mer langsiktig vei. Dette er noe alle som forvalter eldre bygningsmasse bør kjenne til.

Rampen løser problemet for én beboer. Det trinnfrie inngangspartiet løser det for alle – på permanent basis.

En beboer får problemer med trappen. Det skal søkes om rampe. NAV Hjelpemiddelsentral kobles inn, en ergoterapeut vurderer saken, en befaring gjennomføres, en søknad sendes, og en rampe prosjekteres og installeres.

Noen år senere er beboeren borte – enten flyttet eller død.

Rampen demonteres. Returneres til NAV.

Og så: En ny beboer. Et nytt behov. En ny henvendelse til styret.

Og prosessen starter helt på nytt.

Et system laget for individer – ikke for bygg

Hjelpemiddelsystemet i Norge er designet rundt enkeltpersoner, ikke rundt bygninger. Det fungerer godt til sitt formål. Men det har en blindsone: Bygg varer lenger enn beboere.

Når samme type behov dukker opp igjen og igjen i det samme bygget – og hver gang løses med en ny midlertidig installasjon som koster tid, ressurser og papirarbeid i alle ledd – er spørsmålet om dette egentlig er en god forvaltningsstrategi.

Svaret er nei. Men det finnes alternativer.

Norge eldes. Byggene henger ikke med.

Allerede i 2030 vil andelen over 65 år overstige andelen under 20 år. Frem mot 2040 forventes andelen over 67 år å øke med 50 prosent (Meld. St. 24, 2022–2023).

Samtidig er den politiske retningen klar: Flere skal bo hjemme lenger. Behovet for institusjonsplass skal utsettes gjennom forebygging og bedre tilrettelegging.

Det betyr at borettslag og sameier – om de vil det eller ikke – vil møte langt flere og langt hyppigere behov for tilgjengelighet i årene som kommer.

Store deler av norsk boligmasse ble bygget lenge før dagens krav til tilgjengelighet og universell utforming. Det er ikke noen sin skyld. Men det er noe styret kan forholde seg aktivt til – fremfor å bli tatt på senga gang på gang.

Hva koster den gjentatte prosessen, egentlig?

Det er lett å tenke på en hjelpemiddelsøknad som et administrativt spørsmål. Men bak hver sak ligger det ressurser som sjelden regnes med – verken av styret eller av systemet selv.

Ta en rampe som eksempel. Selve rampen er bare en liten del av regnestykket. Rundt den ligger det prosjektering, montering, demontering og reise – tjenester som ofte koster mer enn rampen i seg selv. I tillegg kommer registrering av moduler, fakturahåndtering, lagerføring og annet administrativt arbeid i flere ledd.

Og så gjentas hele løpet:

• Ventetid hos kommunal ergoterapitjeneste

• Ny vurdering og ny søknad

• Ny befaring og ny prosjektering

• Ny installasjon – og ny demontering

Samme saksbehandlingsløp. Samme kostnader. For det samme behovet, i det samme bygget, til den neste personen.

I en periode der andelen yrkesaktive synker og helse- og omsorgssektoren er under press, henger dette stadig dårligere sammen med den demografiske virkeligheten vi er på vei inn i.

Det finnes en annen vei – og den er allerede tilgjengelig

Når en beboer tar kontakt om trinnfri atkomst i fellesareal, er styret allerede involvert i prosessen. Da er man faktisk i et veivalg:

Alternativ A: Løse én situasjon med et midlertidig tiltak – og gjenta prosessen om noen år.

Alternativ B: Vurdere om dette er et gjentakende behov i bygget, og om det finnes en mer varig løsning.

Et konkret tegn på at dette veivalget er her: Styret må alltid signere en monteringsgodkjenning som del av søknaden til NAV Hjelpemiddelsentral. Når den signaturen etterspørres, bør det ringe en bjelle. Det er nettopp da spørsmålet bør stilles: Ønsker vi et hjelpemiddel – eller bør vi vurdere tilskudd til en permanent løsning i stedet?

Fra hjelpemiddel til varig løsning

Permanente løsninger kan være mer enn man tror. Det kan handle om å heve terrenget, asfaltere opp til inngangspartiet, eller bygge en fast rampe som estetisk tilpasses bygget – løsninger som blir en naturlig del av eiendommen og fungerer for alle beboere, ikke bare én. En forutsetning er at løsningen tilfredsstiller kravene til universell utforming i TEK 17 – noe som samtidig sikrer at tiltaket faktisk fungerer for flere, ikke bare for den som søker i dag.

Tilskuddet utbetales til beboeren som søker, men det er fullt mulig å avtale at beløpet overføres til borettslaget dersom borettslaget står for gjennomføringen. I praksis kan det derfor være borettslaget som gjennomfører tiltaket – og får dekket en del av kostnaden gjennom tilskuddet.

(Ordninger og praksis varierer mellom kommuner og må alltid vurderes konkret.)

Styret har ikke plikt til å vite alt dette – men det lønner seg å vite nok

Det er ikke styrets ansvar å ha full oversikt over hjelpemiddelsystemet. Men det er styrets ansvar å forvalte eiendommen godt over tid.

Og god forvaltning betyr å stille spørsmålet: Gjør vi dette fordi det er den beste løsningen – eller fordi det er den vi kjenner til?

En uavhengig faglig vurdering kan gi styret et klarere bilde av:

• Hvilke behov som er sannsynlige i dette bygget de neste 10–20 årene

• Hvilke løsninger som finnes – fra midlertidige hjelpemidler til permanente bygningstiltak

• Hvilke ordninger som kan kombineres for å finansiere mer varige tiltak

• Når det gir mening å velge hjelpemiddel – og når varig tiltak er mer riktig

Er bygget ditt rustet for fremtiden?

Jeg hjelper borettslag, sameier og forvaltere med å vurdere tilgjengelighet i fellesarealer og løsninger over tid – uavhengig og uten bindinger til leverandører.

Lurer du på om bygget ditt er rustet for de neste 20 årene? Ta kontakt for en kort avklaringssamtale – så finner vi raskt ut om jeg er riktig hjelp for dere.