Er boligtilrettelegging alltid det riktige?
En gammel nabo av meg bodde i tredje etasje i en blokk i Oslo. Hun satt i manuell rullestol inne, fordi hun falt så ofte at det ikke lenger var trygt for henne å gå selv. Ute i trappen klarte hun seg med følge av sønnen sin – det gikk fint bare noen holdt henne i armen og hun kunne støtte seg i håndløperen på den andre siden.
Fra bakke til leilighetsdør: En sammenhengende reise, ikke en enkelt hindring.
En dag fortalte hun at hun skulle få besøk av ergoterapeut. Planen var klar: Søke om trappeheis, slik at hun kunne komme seg opp og ned selv.
Jeg argumenterte imot. Ikke fordi trappeheis er en dårlig løsning generelt – men fordi jeg hadde gått den samme veien hun gikk hver eneste dag, og jeg visste hva den faktisk besto av.
Hele veien, trinn for trinn
Fra bilveien og opp til inngangsdøren var det en bratt gangvei – en bakke hun ikke klarte å gå uten støtte, og selv ikke alene med rullator. Deretter noen trappetrinn opp til inngangsdøren. Inngangsdøren var tung, tyngre enn hun kunne åpne alene. Så en ny dør inn fra mellomgangen. Og når man endelig var inne i oppgangen, sto man foran enda en trapp – fire eller fem trinn ved postkassene – før selve trappeløpet opp og ned til leilighetene begynte.
For at hun skulle klare å komme inn i blokken og til leiligheten sin i tredje etasje, ville hun trengt:
To dørautomatikker
Tre separate trappeheiser (trappen utenfor, trappen ved postkassene, og trappeløpet i to etasjer)
Og selv med alt dette på plass, sto ett spørsmål fortsatt ubesvart: Hva med bakken hun uansett ikke klarte å gå alene?
Riktig løsning. Feil problem
Dette er ikke en historie om en dårlig ergoterapeut eller en unødvendig søknad, for besøket fra ergoterapeuten tror jeg ble avlyst. Trappeheis kan være riktig løsning – for den ene trappen den er ment å løse. Problemet oppstår når man løser ett ledd i en kjede, uten å se hele kjeden.
Og selv om vi bare hadde sett på den ene trappen ved postkassene og trappeløpet videre opp, holdt regnestykket dårlig.
Regnestykket som ikke gikk opp
En trappeheis går sakte – maksimalt tillatt hastighet i norsk regelverk er 0,15 meter per sekund, og i praksis ligger mange leverandører enda lavere. I dette bygget måtte stolen i tillegg vært parkert i kjelleren – to etasjer under inngangsplanet – for at rømningsveien på 86 cm skulle være ivaretatt når heisen ikke var i bruk. Det betyr at hun, hver gang hun skulle ut, først måtte tilkalle stolen opp fra kjelleren, vente på den i sneglefart, sette seg på, kjøre opp til inngangsplanet, gå av og sende stolen ned til kjelleren igjen før hun kunne gå videre til neste heis. Så ut gjennom to dører, og bort til neste heis utenfor. Med tre separate heiser i kjeden ville hun i tillegg trengt tre fjernkontroller, som ikke er små, liggende i vesken.
For én person, i én bolig, ville dette vært en betydelig investering – i penger, i vedlikehold, og ikke minst i tid og krefter hver eneste gang hun skulle ut eller inn. Kost og nytte henger ikke alltid sammen bare fordi noe er teknisk mulig å bygge.
Rullatoren ingen tenkte på
Mellom hver heis måtte hun faktisk gå – hun var avhengig av rullator for å bevege seg mellom stoppestedene. Men rullatoren kunne ikke bli stående i gangen mens hun satt i heisen; av hensyn til rømningsvei kunne ingenting stå til hinder i disse smale gangpartiene. Så hvor skulle rullatoren vært, mens hun kjørte fra én heis til den neste? Skulle noen båret den for henne? Skulle hun klart seg uten støtte akkurat i det stykket hun trengte den mest?
Hva hun egentlig trengte
Min nabo trengte ikke tre trappeheiser og to dørautomatikker. Hun trengte at noen så på hele veien hun faktisk måtte tilbakelegge – fra bilen til egen dør – før noen bestemte hvor innsatsen skulle settes inn.
I hennes tilfelle var det ærlige svaret sannsynligvis at boligen ikke lenger var egnet for henne, uansett hvor mange hjelpemidler man installerte underveis. Hele veien inn var bygget for noen som gikk fint i trapper og bakker – ikke for henne, og ikke for den hun var i ferd med å bli.
Det er lett å løse det som blir meldt inn
Når en henvendelse starter med "jeg klarer ikke trappen", er det lett å behandle nettopp det som problemet – og søke en trappeheis som løsning. Det er utrolig viktig å sette av nok tid til å kartlegge hele reisen fra bil til leilighetsdør – ikke bare den ene problemstillingen henvendelsen opprinnelig handlet om. Uten en helhetlig kartlegging risikerer man tiltak som løser delproblemer, ett etter ett, uten at noen stopper opp og spør: Løser dette faktisk det vi trodde vi løste?
Poenget er at det alltid er behov for en helhetlig vurdering – uansett hva henvisningen eller ønsket opprinnelig lyder på. Selv når noen ber om nettopp én ting, som en trappeheis, er den første og viktigste jobben å finne ut om akkurat det tiltaket faktisk løser hverdagen til personen det gjelder – ikke bare den trappen som ble nevnt.
Fire spørsmål å stille før du søker
Før du søker om et hjelpemiddel eller annen boligtilpasning, er det verdt å stille noen enkle spørsmål:
Hvordan kommer jeg meg fra bilen eller bussholdeplassen til inngangsdøren?
Hvor mange dører må jeg åpne selv, og klarer jeg det?
Er det trinn andre steder enn der jeg søker om tiltak?
Hvis alle tiltakene jeg søker om blir innvilget – klarer jeg meg da faktisk helt alene, hele veien?
Hvis svaret på det siste spørsmålet er nei, er det ikke sikkert flere hjelpemidler er veien videre. Noen ganger er det ærligste svaret at boligen, som helhet, ikke lenger er riktig for den man er i ferd med å bli.
Det er ikke alltid et hyggelig svar. Men det er et mer ærlig utgangspunkt enn å installere hjelpemiddel etter hjelpemiddel i en bolig som uansett ikke kommer til å fungere.
En leilighet full av isolasjon
Min nabo var svært isolert i leiligheten sin. Hun kom seg sjelden ut, og når hun gjorde det, krevde det planlegging, hjelp og krefter langt utover det man skulle tro. Jeg har ofte tenkt på at hun trolig ville hatt langt mer glede av livet i en enklere leilighet med heis rett fra gateplan, og kort vei til butikk og det hun ellers trengte i hverdagen – enn av tre trappeheiser hun knapt ville orket å bruke.
Hjelpemidlene som samler seg opp
Da jeg jobbet som rådgiver på NAV Hjelpemiddelsentral, reflekterte jeg ofte over hvor mange hjelpemidler enkelte etter hvert hadde samlet seg opp – ett for hvert delproblem, installert etter hvert som behovet meldte seg. Jeg husker jeg tenkte at dette måtte være utrolig tungvint og tidkrevende i en helt vanlig hverdag. Hvert hjelpemiddel var kanskje riktig løsning der og da. Men ingen hadde stoppet opp og sett på summen av dem.
Planlegg mens du fortsatt kan velge
Det er derfor jeg mener det er så viktig å se kritisk på egen bolig før man havner i en situasjon med prekære behov – ikke etter. Når man bikker 75–80 år, er det å flytte en uoverkommelig terskel for mange, både følelsesmessig og praktisk. Da er det ofte for sent å velge fritt. Løsningene må bygges rundt boligen man allerede bor i, uansett hvor mange hjelpemidler det til slutt krever.
Lurer du på om boligen din vil fungere for deg fremover – eller om det er andre ting å vurdere først? Ta kontakt for en kort avklaringssamtale der vi finner ut om og hvordan jeg kan hjelpe deg videre.