Hev/senk på kjøkkenskap – flott idé, men krever en grundig vurdering

Jeg har jobbet seks år som rådgiver og seniorrådgiver på boligområdet ved NAV Hjelpemiddelsentral. For noen år siden var jeg på befaring hos en kvinne som satt i rullestol. Hun bodde sammen med mannen sin, som var på jobb store deler av dagen, så på dagtid var hun stort sett alene hjemme. Ergoterapeuten hennes hadde søkt om hev/senk-mekanisme på alle kjøkkenskapene.

10-12 personer til lunsj eller middag? Nei, sjelden…

Etter folketrygdloven skal et hjelpemiddel være nødvendig og hensiktsmessig for å bli innvilget – og da jeg spurte henne hvor kaffemaskinen, bakemaskinen og mixmasteren skulle stå, ble det tydelig at det ikke var vurdert. Hun så litt overrasket ut. Det hadde ikke vært tema i noen samtale med ergoterapeuten.

Hev/senk er ikke bare en bryter

Det høres kanskje opplagt ut når man sier det sånn, men det er lett å glemme i søknadsprosessen: Et skap med hev/senk-mekanisme må som regel kunne senkes helt ned til benkehøyde for at det skal ha noen hensikt – det gjelder særlig for hylleløft, der ingenting kan stå på benken under skapet mens motoren er i bruk. Diagonalløft er litt mer fleksibelt, og tillater at ting står innerst mot vegg – men fortsatt ikke fremme på resten av benken.

Alle godkjente hev/senk-løsninger har dessuten en sikkerhetssensor (klemsikring) som stopper bevegelsen dersom den registrerer motstand – et krav som finnes nettopp for å hindre at noen eller noe blir klemt. Står det en kaffemaskin, et brødskjærebrett eller en kjøkkenmaskin permanent plassert der, vil skapet altså ikke fullføre nedsenkingen i det hele tatt – sensoren stopper det før det når ned. Skapet kan aldri senkes helt ned – og da er mye av poenget med hev/senk borte.

Hev/senk på samtlige skap ville i praksis betydd like mange strekninger benk som måtte holdes fri til enhver tid. I en helt vanlig bolig er det sjelden realistisk. Noe må jo stå fremme – det er tross alt et kjøkken som skal brukes hver dag, ikke et utstillingsvindu.

Etter befaringen innvilget vi hev/senk på et par av skapene – de hvor benken under faktisk kunne holdes fri, og som dekket det viktigste behovet hennes. Resten ble vurdert som ikke hensiktsmessige, og søknaden for dem ble avslått.

Tolv tallerkener, én person

Det andre jeg la merke til: Nederste hylle i et av skapene hadde tolv tallerkener og tolv dype tallerkener, ordentlig stablet. Jeg spurte om hun ofte hadde tolv personer på middag. Det hadde hun ikke – det bodde to personer i huset, og hun var alene store deler av dagen.

Det er ikke noe galt i å eie tolv tallerkener. Problemet var plasseringen: Alt sto på den ene hyllen som faktisk var lett å nå fra rullestolen, uavhengig av hvor ofte det ble brukt. Jeg ga beskjed til både henne og ergoterapeuten om at dette burde organiseres om, slik jeg også har skrevet om i forrige blogginnlegg: En til to asjetter, tallerkener, glass og kopper – det hun faktisk brukte mest i hverdagen – kunne få plass på den nederste, lett tilgjengelige hyllen, mens det som bare ble tatt frem ved besøk kunne flyttes lenger opp, der hun uansett trengte hjelp for å nå det.

Søkt er ikke det samme som gjennomtenkt

Ingen gjorde noe galt med vilje. Søknaden var faglig begrunnet, og hev/senk er et godt og riktig hjelpemiddel for noen. Men en søknad handler noen ganger om hva som ønskes innvilget – ikke automatisk om hvordan det faktisk vil fungere i en vanlig hverdag, med en vanlig mengde ting på en vanlig benk. Det er nettopp derfor folketrygdloven krever at hjelpemiddelet skal være nødvendig og hensiktsmessig, ikke bare ønsket – og hvorfor en befaring, ikke bare papirene, av og til er det som fanger opp forskjellen.

Det handler også om kostnad. Hev/senk-mekanismer er dyrt utstyr, betalt av fellesskapet – og nettopp derfor skal det bare innvilges der det faktisk er nødvendig og hensiktsmessig, ikke fordi det er ønskelig å ha overalt. I denne saken var det verken nødvendig, hensiktsmessig eller i praksis mulig å få hev/senk på samtlige skap: Det lar seg ikke gjøre over vask eller avtrekksvifte, hjørneskap kan ikke motoriseres i det hele tatt, og det kreves minst 5 mm klaring mellom alle skap/motorer som skal beveges. Skulle alt likevel vært løst med hev/senk, ville det krevd kostbare ombygninger av kjøkkenet som brukeren selv måtte ha dekket – for en løsning som uansett ikke ville fungert i praksis, gitt hva som sto på benken.

Det er en forskjell som er lett å overse på et skjema, fordi den ikke blir synlig før noen faktisk stiller de praktiske spørsmålene – helst før et vedtak fattes, ikke etter at noe er montert. Det er ikke først og fremst et spørsmål om regelverk eller kompetanse – det er et spørsmål om at søknad og praktisk bruk noen ganger blir to atskilte samtaler, når de egentlig burde vært én.

Hva er Plan B?

Dette er et spørsmål jeg synes fortjener mer plass enn det vanligvis får:

Hva gjør du hvis hev/senk-mekanismen svikter, eller strømmen går?

Et elektrisk skap som ikke kan senkes eller heves manuelt, er utilgjengelig helt til noen har reparert det – og det kan i praksis bety flere dager, avhengig av leverandør og reservedeler.

Har du organisert slik at alt du bruker daglig ligger bak hev/senk-mekanismer, uten noe reelt tilgjengelig på en fast, lav hylle i mellomtiden, har du samtidig bygget inn en sårbarhet. Har du derimot en fast, lav hylle eller skuff med det aller viktigste – noen tallerkener, kopper, det du spiser frokost av – klarer du deg noen dager selv om hjelpemiddelet er ute av drift. Det er ikke et argument mot hev/senk. Det er et argument for at organisering og hjelpemiddel bør tenkes sammen, ikke som erstatning for hverandre.

Hev/senk kan høres ut som den flotte, endelige løsningen – og noen ganger er det nettopp det. Men minst like ofte er det god organisering, ikke et nytt hjelpemiddel, som løser mesteparten av problemet. Det koster ingenting å prøve det først, og det skal i det minste vurderes grundig før en søknad sendes.

Noen spørsmål verdt å stille før man søker hev/senk

• Er en arbeidsstol eller rullestol med hev-/senkefunksjon vurdert som et enklere og rimeligere alternativ? Det er faktisk et spørsmål NAV krever besvart i selve søknaden, nettopp fordi det ofte løser mye av behovet alene.

• Hva skal stå på benken under skapet til vanlig – og kan det faktisk flyttes hver gang skapet skal brukes?

• Hva bruker du oftest, og ligger det på en hylle du faktisk når selv – uavhengig av hvor mye du eier totalt?

• Er det ting du sjelden bruker som kunne flyttet til et skap eller en hylle du uansett trenger hjelp til å nå?

• NAV innvilger som regel hev/senk til 1–2 skap, sjelden flere – tenk gjennom på forhånd hvilke skap som faktisk dekker behovet best, i stedet for å søke om alle.

Ingen av disse punktene krever et nytt hjelpemiddel i seg selv – bare at de tenkes gjennom før søknaden sendes, ikke etter at motoren er montert.

Kjenner du på at du står i en lignende vurdering – enten det gjelder kjøkken eller andre deler av boligen – og vil ha noen å tenke høyt sammen med? Ta gjerne kontakt.