Bo trygt hjemme – i teorien

Regjeringen vil at eldre skal planlegge boligsituasjonen sin i god tid. Men regelverket som styrer hjelpemidler sier noe helt annet. Hva skjer når du faktisk prøver å gjøre det politikerne ber deg om?

Et eldre ektepar sitter ved kjøkkenbordet med kaffen. Trappen og rullatoren i bakgrunnen minner om et spørsmål de enda ikke har svaret på: Når blir hjelpen nødvendig – og vil systemet være klart når den tid kommer?

Bo trygt hjemme-reformen er tydelig: Eldre bør tilpasse boligen sin mens de fortsatt kan, ikke vente til krisen er et faktum. Det høres fornuftig ut. Det er fornuftig.

Men har noen egentlig tenkt på hvordan det skal fungere i praksis? For når du faktisk prøver å planlegge i god tid, møter du et regelverk som ikke er laget for det.

Regelverket sier noe annet

For å få hjelpemidler gjennom NAV Hjelpemiddelsentral – enten det er trappeheis, løfteplattform, rampe, rullestol, baderomshjelpemidler eller hva det måtte være – må du oppfylle vilkårene i folketrygdloven § 10-6. Du må ha varig sykdom, skade eller lyte, og hjelpemiddelet må være nødvendig og hensiktsmessig for å avhjelpe en dokumentert funksjonsnedsettelse. Med varig menes over ca. 2 år.

Det er ikke nok å merke at trappen begynner å bli tyngre, at balansen ikke er hva den var, eller at badet begynner å føles utrygt. Funksjonsnedsettelsen må være reell og dokumentert – ikke en bekymring for hva som kan skje om et eller fem år. NAV gjør individuelle vurderinger, og ustøhet og fallfare kan være nok. Men du må ha et faktisk og dokumentert problem i dag – ikke et fremtidig og hypotetisk et.

Men hva om du har en diagnose – og likevel ikke vet når du vil trenge hjelp?

Ta Parkinson som eksempel. Du har fått diagnosen. Du vet at sykdommen vil utvikle seg. Men ingen kan si deg når – om det er om et år eller ti. Kanskje greier du trappen fint i dag. Kanskje ikke om seks måneder. Eller om fem år. Når er funksjonssvikten "stor nok" til at NAV vil innvilge trappeheis? Det vet du ikke. Det vet ikke ergoterapeuten heller, ikke med sikkerhet.

Og vi som ikke har en diagnose? Vi vet bare at vi blir eldre. At trappen en dag vil bli tyngre. At badet en dag kanskje vil føles utrygt. Men vi vet ikke når. Og regelverket sier: Vent til du vet.

Og ventetiden da?

La oss si at dagen kommer. At du en morgen ikke klarer trappen lenger, eller ikke føler deg trygg på badet. Da tar du kontakt med kommunen. I mange kommuner er ventetiden på ergoterapeut opptil et år. Deretter skal søknaden behandles av NAV Hjelpemiddelsentral. Skal trappeheisen monteres i fellesoppgang, må det sendes byggesøknad til kommunen – med inntil tre måneders saksbehandlingstid. Og selve heisen tar fem til seks uker å produsere og frakte til Norge.

Fra behovet oppstår til heisen er på plass kan det i verste fall gå nærmere halvannet år.

Men hvem forteller deg egentlig dette? Hvem sier til deg at du bør ta kontakt med kommunen lenge før du tror du trenger hjelp? Ingen. Det er ikke en del av den offentlige informasjonen til eldre. Det er ikke noe fastlegen rutinemessig informerer om. Folk tar kontakt når behovet oppstår – slik er det naturlig å tenke. Men da er det ofte for sent.

Edle og Harald gjorde alt rett

Edle (90) og Harald (88) Søreng fra Asker hadde bodd i eneboligen sin siden 1975. De ønsket å bli boende hjemme så lenge som mulig – akkurat slik politikerne oppfordrer til. Da trappen ble for utfordrende, sendte fastlegen henvisning til kommunal ergoterapeut. Måneder senere hadde ingen ergoterapeut kommet på besøk. Søknaden var ikke engang til behandling.

Harald tok saken i egne hender og kontaktet leverandør direkte for å få fortgang. Edle er nå på sykehjem, og det er søkt om fast plass.

Det er det dyreste utfallet for kommunen. Og det motsatte av hva Bo trygt hjemme lover.

Så hva gikk galt? Ingenting – og det er nettopp poenget. De gjorde alt rett. Systemet er bare ikke laget for å hjelpe dem i tide.

Det nye Husbanken-tilskuddet – et skritt i riktig retning?

Regjeringen har foreslått et nytt tilskudd til aldersvennlig oppgradering av bolig, som nå er ute til høring. Forslaget er faktisk mer i tråd med reformens intensjoner enn NAV-systemet. Det krever ikke dokumentert funksjonssvikt – aldersgrensen er foreslått til 62 år, og formålet er nettopp å stimulere folk til å tilpasse boligen i god tid, før behovet er prekært.

Men forslaget innebærer at tilskuddet kun dekker 25 prosent av kostnadene og krever et minimumsprosjekt på 80 000 kroner. For mange eldre med lav pensjon vil det ikke være tilgjengelig i praksis. Du kan lese hele høringsnotatet og gi innspill her.

Er det virkelig det beste vi kan gjøre? Les mer om de fire nivåene av ulikhet i boligtilpasningssystemet her.

Ingen er skurken – men systemet svikter likevel

Det som slår meg etter over 15 år i dette systemet, er at ingen av aktørene er onde mennesker. Kommunale ergoterapeuter gjør så godt de kan med for lite kapasitet. NAV behandler søknader etter sine rutiner. Politikerne vedtar reformer med gode intensjoner. Men ingen har ansvar for helheten – og resultatet er at ulike ledd i systemet i praksis motarbeider hverandre, selv om alle burde jobbe mot det samme målet: At flest mulig eldre skal kunne bli boende trygt hjemme.

Hva kan du gjøre?

Ta kontakt med ergoterapeut tidligere enn du tror du trenger det – gjerne mens du fortsatt greier deg relativt greit. En ergoterapeut kan kartlegge boligen din, vurdere fremtidige behov og gi råd om hva du kan gjøre nå og hva du bør planlegge for. Jo tidligere du starter, jo bedre rustet er du.

Og hvis du ikke vil vente i kommunal kø – ta gjerne kontakt med meg. Det er Ingen Hindring for å få hjelp i tide! 😊