Postnummeret ditt avgjør om du får hjelp

Regjeringen vil at eldre skal bo hjemme lengst mulig. Men mens politikerne vedtar reformer, sender byggesakskontorene regninger som gjør det umulig for mange å gjennomføre de tiltakene reformen forutsetter. Og byggesaksgebyrene er bare én av flere måter kommunene forskjellsbehandler sine innbyggere på.

En eldre kvinne forsøker å lese seg gjennom en bunke med offentlige brev og dokumenter. Hvilken hjelp hun får, avhenger ikke bare av behovet – men av hvilken kommune hun bor i.

I dag var jeg i Halden og leverte brosjyrer til fastlegekontorene. Alle jeg møtte kjente til problemet – lang ventetid hos kommunal ergoterapitjeneste, og pasienter som ikke får hjelp i tide. Alle var positive til å ta i mot informasjon om at det finnes et privat alternativ.

På vei hjem tenkte jeg på noe som har plaget meg lenge…

Samme lov – dramatiske ulikheter i praksis

To eldre mennesker. Samme behov. Samme type bygg. Samme type trapp. Men de bor i forskjellige kommuner.

Den ene får vedtak på trappeheis uten byggesaksgebyr. I Bergen koster det ingenting – og rekorden fra min praksis er vedtak samme dag som søknaden ble sendt.

Den andre bor i Oslo. Der kan byggesaksgebyr, brannkonsulent og uavhengig kontroll beløpe seg til 20 000–50 000 kroner – for nøyaktig samme tiltak.

Ingen av dem kan noe for hvilken kommune de bor i. Ingen av dem kan noe for hvor bred trappen er.

Millimeter kan avgjøre tusenvis av kroner

TEK17 krever 86 cm gjenstående rømningsvei når en trappeheis monteres. Det høres enkelt ut – men i praksis betyr det at en trapp som er 103 cm bred kan utløse krav om brannprosjektering, mens en trapp som er 112 cm bred ikke gjør det.

Differansen er 9 centimeter. Forskjellen i kostnad kan være 20 000– 50 000 kroner.

Jeg har selv opplevd å motta mangelbrev med krav om brannprosjektering i saker der gjenstående rømningsvei har vært én centimeter under kravet. Ti millimeter. Ikke engang bredden av en lillefingertupp. For ti millimeter har kommuner krevd brannprosjektering, som kan beløpe seg flere titusener av kroner – i tillegg til byggesaksgebyret.

Et konkret eksempel: En 90 år gammel mann i Oslo trengte trappeheis for å bli boende hjemme. Alle fagfolk mente tiltaket var trygt og forsvarlig. Han ventet 110 dager og betalte 27 188 kroner i gebyrer og konsulentkostnader. Oslo kommune skriver selv i vedtaket: «Alternativet til en trappeheis vil kunne være å flytte». Les hele historien her.

Ingen valgte bredden på trappen sin da de kjøpte boligen. De fleste visste ikke engang at det var relevant. Og likevel er det disse tilfeldige millimeterne og centimeterne som avgjør om tiltaket er gjennomførbart økonomisk. Ikke behovet. Ikke rømningsrisikoen. Ikke fagfolkenes vurdering.

Bare millimeterne og centimeterne.

Ingen felles retningslinjer

Ulikhetene stopper ikke ved gebyrer, millimetere og centimetere. Noen kommuner gir beskjed om at det ikke er nødvendig med byggesøknad i det hele tatt – for eksempel i en firemannsbolig med bare to boenheter i øverste etasje, der rømningsrisikoen er minimal. Andre kommuner krever full brannprosjektering i nøyaktig samme type bygg.

Det samme gjelder trapper som kun fører til personens egen boenhet – der ingen andre beboere berøres overhodet. Noen kommuner sier søknad ikke er nødvendig. Andre krever brannkonsulent og full vurdering av brannsikkerhet. 90-åringen i Oslo er den rake motsetningen til "ingen søknad nødvendig" – og det er kun en annen person som blir berørt av tiltaket.

Det finnes ingen nasjonale retningslinjer for hvordan kommunene skal behandle byggesøknader om tilgjengelighetstiltak. DIBK har ansvaret for å veilede kommunene – men har ikke gitt tydelige nok føringer for når skjønn skal brukes, og når krav om brannprosjektering er unødvendig.

Resultatet er at saksbehandlere over hele landet tar den tryggeste veien for seg selv – krever brannprosjektering uansett, fordi det aldri kan kritiseres i ettertid. Kostnaden bæres ikke av kommunen. Den bæres av den 90-åringen som bare vil bli boende hjemme.

Ventetiden er like uforutsigbar som gebyret

Ulikheten gjelder ikke bare hva du betaler – men også hvor lenge du må vente. Bergen kommune behandler som regel søknader om trappeheis innen én uke. Oslo lar søknadene typisk ligge til siste dag av den lovpålagte fristen på tre uker eller tre måneder – og overskrider den gjerne med noen dager. Purringer hjelper ikke.

En vestlandskommune lot søknader ligge i tre måneder uten å se på dem – til tross for at fristen var tre uker. En større bykommune på Vestlandet brukte nesten ett år på å behandle en søknad om trappeheis på en skole, med en lovpålagt frist på tre uker.

Når fristen overskrides, kan kommunen nullstille den ved å sende et mangelbrev – også etter at fristen formelt er utløpt. I praksis gir dette kommunen ubegrenset tid, uten at noen griper inn. Klageinstansen, Statsforvalteren, kan konstatere lovbrudd – men har ingen sanksjonsmuligheter og lange egne behandlingstider. En klage fører ikke til raskere hjelp for den som venter.

For en 90-åring som ikke kommer seg ut av boligen sin, er tid ikke et administrativt spørsmål. Det er et spørsmål om helse, og om man i det hele tatt lever så lenge at man får gleden av å oppleve at trappeheisen blir installert og man kan komme seg ut av boligen sin.

Fire lag med ulikhet – samme grunnproblem

Byggesaksgebyrene er bare ett av fire nivåer der systemet forskjellsbehandler innbyggerne når det gjelder boligtilpasning.

Det andre er ventetiden på byggesakskontoret – fra samme dag i Bergen til nærmere ett år i andre kommuner, for nøyaktig samme type søknad.

Det tredje er kommunalt tilskudd til boligtilpasning. Disse midlene ble i 2020 overført fra Husbanken til kommunenes rammetilskudd – det vil si at de ikke lenger er øremerket. Kommunene bestemmer selv om de setter av penger til formålet. Noen gjør det. Andre gjør det ikke. Jeg har nylig hørt at Oslo kommune nå slutter med dette tilskuddet. Hva pengene i stedet skal brukes til, vet jeg ikke.

Det fjerde er det nye tilskuddet til aldersvennlig oppgradering fra Husbanken, som åpner sommeren 2026. Det er et skritt i riktig retning – men dekker kun 25 prosent av kostnadene, begrenset oppad til 75 000 kroner per bolig, og krever et minimumsprosjekt på 80 000 kroner. Minste mulige tilskudd er dermed 20 000 kroner – og egenandelen minst 60 000 kroner. For mange eldre med lav pensjon og et begrenset tilpasningsbehov vil dette tilskuddet ikke være tilgjengelig i praksis. Du kan lese høringsnotatet her.

Fire forhold. Fire nivåer av ulikhet. Byggesaksgebyret, ventetiden på byggesakskontoret og det kommunale tilskuddet avgjøres av hvilken kommune du bor i. Det statlige tilskuddet fra Husbanken avgjøres av om du har råd til å bære 75 prosent av kostnaden selv. Ingen av dem avgjøres av behovet ditt.

Bo trygt hjemme – hvis du har god økonomi og riktig postnummer

Stortinget vedtok Bo trygt hjemme-reformen i 2023. Målet er at eldre skal bo hjemme lengst mulig. Det er et godt mål – både menneskelig og samfunnsøkonomisk.

Men en reform er ikke bedre enn systemet den skal virke gjennom. Når byggesakskontorene sender regninger på 20 000–50 000 kroner, ventetiden kan være nesten et år, kommunen ikke har satt av tilskuddsmidler, og det statlige tilskuddet ekskluderer dem som trenger det mest – da motarbeider systemet sin egen reform.

Det holder ikke at politikerne vedtar gode mål. Alle ledd i kjeden må jobbe mot det samme målet. Det krever nasjonale retningslinjer, øremerkede midler og en reell vilje til å sikre at like behov behandles likt – uavhengig av postnummer og økonomi.

Uten store endringer risikerer Bo trygt hjemme å bli stående som et hult løfte for dem reformen er ment å hjelpe.