Jeg startet Ingen Hindring med ambivalens. I dag fikk jeg en epost fra Stortinget
For noen uker siden publiserte jeg et innlegg om ambivalensen jeg kjente da jeg endelig gikk ut i full drift med Ingen Hindring. Burde det vært nødvendig? Bør ikke systemet fungere godt nok til at private ergoterapeuter er overflødige?
Den ambivalensen er ikke borte. Men i dag skjedde noe som minner meg på hvorfor jeg gjorde det likevel.
Det er noe annet som også har skjedd siden jeg sluttet i fast jobb:
Jeg har ingen arbeidsgiver å forholde meg til lenger. I 15 år har jeg sett systemsvikt som rammer brukerne – fra innsiden av kommunen, sykehuset, NAV Hjelpemiddelsentral og leverandørsiden. Jeg har hatt meninger om det. Men å løfte systemkritikk offentlig er ikke alltid like enkelt når du representerer en arbeidsgiver som selv er en del av systemet.
Nå representerer jeg bare meg selv. Og det gir en frihet jeg ikke visste jeg savnet.
En epost fra Stortinget
I kveld fikk jeg en epost fra Kristian August Eilertsen, stortingsrepresentant for Troms og helsepolitisk talsperson i Fremskrittspartiet. Han hadde lest en rapport jeg sendte til Stortinget for noen dager siden – en faglig rapport basert på min erfaring fra anslagsvis 300–400 byggesøknader om trappeheis og andre tilgjengelighetstiltak. Han lurte på om jeg kunne hjelpe ham med å utforme et skriftlig spørsmål med faglig begrunnelse til helseministeren.
Det gjorde jeg.
Hva handler spørsmålet om?
Regjeringen vil at eldre skal bo hjemme lengst mulig. Bo trygt hjemme-reformen er flaggskipet for denne politikken. Men mellom reformens intensjoner og virkeligheten for den enkelte borger står et system som i altfor mange kommuner motarbeider sitt eget mål.
Lang ventetid hos kommunale ergoterapitjenester er kjent. Det som er mindre kjent, er at ventetiden hos byggesakskontorene i kommunene for noen kommer i tillegg. Dette gjelder hvis trappeheis, løfteplattform eller annet hjelpemiddel skal monteres i fellesarealer.
En mann på 90 år i Oslo ventet 110 dager og betalte 27 188 kroner for å få tillatelse av kommunen til montering av trappeheis – et tiltak alle fagfolk umiddelbart godkjente. I Bergen koster tilsvarende søknad ingenting og behandles i løpet av få dager.
Samme lov. Samme type bygg. Dramatiske ulikheter i praksis.
Plan- og bygningsloven § 31-4 gir kommunene adgang til å bruke skjønn i slike saker. Altfor mange bruker det ikke – fordi det mangler nasjonale retningslinjer, og fordi den enkleste veien for saksbehandler er å kreve brannprosjektering uansett. Kostnaden bæres av brukeren.
Det som ikke synes i noen statistikk, er alle de som aldri får trappeheis. De sakene hvor gjenstående trappebredde blir marginalt under kravet til rømningsvei – gjerne bare én til to centimeter, kommunen ikke bruker skjønnet loven gir dem mulighet til, og brannprosjektering blir for dyrt. De gir opp. De finnes ikke i noen statistikk – fordi systemet aldri registrerer dem.
Hvorfor skriver jeg dette?
Ikke for å skryte. Jeg har ikke skrevet spørsmålet til helseministeren – det skal Eilertsen og hans kolleger gjøre. Jeg har levert det faglige grunnlaget, basert på en kombinasjon av erfaring jeg ikke tror så mange andre besitter – som ergoterapeut med inngående kjennskap til byggesaksbehandling.
Dette er en grunn til at jeg startet Ingen Hindring. Ikke fordi systemet er håpløst – men fordi noen må si høyt hva som ikke fungerer, og fordi jeg mener over 15 år med erfaring fra innsiden av systemet forplikter.
Ambivalensen er ikke borte. Men i kveld kjennes det riktig.
Har du eller noen du kjenner ventet lenge på hjelp til boligtilpasning? Ta kontakt for en uforpliktende prat.