Etter to år og flere hundre byggesøknader skrev jeg en rapport om systemsvikten i tilgjengelighetstiltak for eldre. Den er sendt til Stortinget, Riksrevisjonen, DIBK og Norsk Ergoterapeutforbund – og noen har allerede svart.

For noen uker siden skrev jeg om ambivalensen jeg kjente da jeg startet Ingen Hindring. I dag fikk jeg en epost fra en stortingsrepresentant som hadde lest rapporten min – og ville ha hjelp til å stille helseministeren et spørsmål.

Et blankt gelender. Ny betong. Og en asfaltklatt som skal forestille en rampe. Noen har tenkt på tilgjengelighet – de tenkte bare ikke helt ferdig.

Oslo kommune skriver det selv i sitt eget vedtak: «Alternativet til en trappeheis vil kunne være å flytte.» De visste hva som sto på spill. Likevel tok det 109 dager og kostet kr. 27 188,- å få lov til å installere trappeheisen – for en mann på 90 år, i en firemannsbolig fra 1923, med fem beboere totalt.

En familie fant løsningen selv. En bror med fagbrev, en god plan og vilje til å ta regningen selv. Det eneste de manglet var å søke om tilskudd først.

Ramper får ofte kritikk for å være store, dominerende og lite estetiske. Men noen ganger dukker det opp løsninger som viser at tilgjengelighet og estetikk faktisk kan fungere sammen. Dette er en av dem.

Et nytt bygg, prosjektert etter gjeldende forskrift. Porttelefonen sitter på feil side. Nøkkelboksen er på gressplen. Og systemet som skulle hjelpe, kan ikke – fordi bygget er feil.