En rapport, flere mottakere – og det jeg håper skjer videre

I juni skrev jeg en faglig rapport om systemsvikten i tilgjengelighetstiltak for eldre. Den er sendt til Stortinget, Riksrevisjonen, Direktoratet for byggkvalitet (DIBK) og Norsk Ergoterapeutforbund – og noen har allerede svart. Her er historien om hvorfor jeg skrev den, og hva som har skjedd siden.

Det begynte ikke med én enkelt sak.

Det begynte med at jeg så det samme skje igjen og igjen. Kommuner som behandlet identiske saker helt forskjellig. Eldre som ventet måneder på en trappeheis. Brukere som lot være å søke fordi byggesaksgebyret kunne bli høyere enn de hadde råd til.

Etter to år og mellom 300 og 400 byggesøknader var det vanskelig å avfeie det som tilfeldigheter. Jeg satt ikke lenger med en samling enkeltsaker – jeg satt med et mønster.

Da bestemte jeg meg for å skrive en rapport.

Hvorfor en rapport?

Gjennom disse sakene så jeg kommuner som ikke brukte skjønnet loven gir dem. Saksbehandlingstider som varierte fra noen få dager til mange måneder for nøyaktig samme type tiltak. Brukere som ble frarådet å søke fordi kostnadene og risikoen for avslag var for stor.

Jeg har også mottatt mangelbrev der kommunen krevde dokumentasjon på brannsikkerhet fordi en trappeheis ville redusere den frie bredden i rømningsveien med én til to centimeter under den preaksepterte ytelsen i veiledningen til TEK17. I noen av sakene førte trappen kun til én boenhet. I andre var det svært få berørte personer. Huseier hadde også samtykket til tiltaket. Likevel ble det ikke gjort en konkret vurdering av om plan- og bygningsloven § 31-4 ga rom for å tillate tiltaket.

Dette var ikke lenger enkeltsaker.

Det var et system.

Jeg tror kanskje jeg er den eneste ergoterapeuten i Norge med akkurat denne kombinasjonen av erfaring – fra kommunal ergoterapitjeneste, NAV Hjelpemiddelsentral og som ansvarlig søker i byggesaker for en nasjonal leverandør av trappeheiser. De fleste ser én del av kjeden. Jeg har fått se hele kjeden, fra flere perspektiver.

Et blogginnlegg kunne ha fortalt deler av historien. Men det var ikke først og fremst lesere jeg ønsket meg – det var handling.

Derfor skrev jeg en rapport, basert på erfaringene mine og mønstrene jeg har observert gjennom flere hundre saker. Målet var å dokumentere problemene og komme med konkrete forslag til dem som faktisk har mulighet til å gjøre noe med dem.

Det rapporten beskriver, er ikke bare enkeltsaker som har fått et uheldig utfall. Den beskriver et system som i praksis motarbeider regjeringens egen Bo trygt hjemme-reform, der lovverk, manglende kapasitet og fraværet av nasjonale retningslinjer gjør det vanskeligere – ikke lettere – for eldre å bli boende hjemme.

Hva rapporten beskriver

Rapporten peker på fire sammenhengende utfordringer:

• Manglende kapasitet i kommunale ergoterapitjenester.

• Byggeregler (TEK17) som rammer de eldste og minst tilgjengelige byggene hardest.

• Kommuner som ikke bruker skjønnet de allerede har etter plan- og bygningsloven § 31-4.

• NAVs skjemaverk, som gir brukerne utilstrekkelig informasjon om at byggesaksgebyrer kan komme i tillegg.

Jeg har skrevet mer om denne systemsvikten tidligere, i dette innlegget.

Forskjellene blir særlig tydelige når man sammenligner kommuner.

En 90 år gammel mann i Oslo ventet 110 dager og betalte 27 188 kroner for et trappeheistiltak alle fagfolk vurderte som trygt fra første dag.

I Bergen behandles tilsvarende søknader kostnadsfritt, ofte i løpet av én eller noen få dager.

Samme lovverk.

Samme type bygg.

Likevel helt forskjellige konsekvenser, avhengig av hvilken kommune du bor i.

Og dette er bare ett eksempel. Ulikhetene mellom norske kommuner er store – både når det gjelder saksbehandlingstid, gebyrer og viljen til å bruke skjønnet loven faktisk gir.

Forslag til forbedringer

Rapporten avsluttes med konkrete forslag til ulike myndigheter og instanser.

Jeg foreslår blant annet at:

• DIBK utarbeider nasjonale retningslinjer for når og hvordan kommunene bør bruke skjønnet etter plan- og bygningsloven § 31-4.

• Kommunal- og forvaltningskomiteen vurderer mer ensartede og reduserte byggesaksgebyrer for tilgjengelighetstiltak.

• Helse- og omsorgskomiteen sikrer at lovkravet om kommunal ergoterapeut opprettholdes.

Jeg peker også på at NAVs eget skjemaverk gir brukerne for lite informasjon om at byggesaksgebyrer kan komme i tillegg. Samtidig er det vanskelig å gi god informasjon når gebyrene varierer så mye fra kommune til kommune.

Hvem har fått tilsendt rapporten?

Rapporten er sendt til Stortingets helse- og omsorgskomité, kommunal- og forvaltningskomité, Riksrevisjonen, DIBK og Norsk Ergoterapeutforbund.

Jeg har også delt rapporten med Harald Søreng – mannen jeg har skrevet om tidligere. Hans kone, Edle, er kommet på helsehus, og det er søkt om fast plass på sykehjem. De fikk ikke hjelpen de trengte i tide.

Jeg sendte ikke rapporten for å skape oppmerksomhet.

Jeg sendte den fordi jeg tror mange beslutningstakere mangler oversikt over hvordan de ulike delene av systemet påvirker hverandre. Byggesaksregelverket, helse- og omsorgstjenestene, NAV og kommunenes praksis henger tett sammen – men behandles ofte hver for seg.

Responsen så langt

Rapporten har allerede ført til noen konkrete reaksjoner.

DIBK har bekreftet at de tar innspillene med videre i arbeidet med regelverksutvikling.

Stortingsrepresentant Kristian August Eilertsen tok kontakt etter å ha lest rapporten og ba om hjelp til å formulere et skriftlig spørsmål til helseministeren. Det har jeg bidratt til.

Harald Søreng kalte rapporten «kjempefin og velskrevet» og foreslo selv flere instanser den burde sendes til, blant annet Riksrevisjonen.

Det er ikke store gjennombrudd.

Men det er bevegelse.

Og det er mer enn jeg hadde for noen måneder siden, da jeg bare satt med hodet fullt av erfaringer og en voksende frustrasjon over et system som ikke fungerte.

Hva jeg håper skjer videre

Jeg håper rapporten vil bidra til at noen av forslagene faktisk blir vurdert.

At kommunene får nasjonale retningslinjer for bruk av skjønn.

At byggesaksgebyrene blir mer forutsigbare.

At tilgjengelighetstiltak behandles raskere.

Og at lovkravet om kommunal ergoterapeut ikke fjernes, slik regjeringen har foreslått.

Men mest av alt håper jeg at flere som har opplevd det samme som Edle og Harald, tør å fortelle om erfaringene sine.

Ikke fordi én historie alene endrer et system.

Men fordi et system aldri endrer seg av seg selv.

Det må dokumenteres. Det må utfordres. Det må endres.

Lyst til å lese hele rapporten?

“Tilgjengelighetstiltak i eksisterende bygg – Når regelverket sender folk på sykehjem”

Lurer du på om du eller noen du kjenner har rettigheter i dette systemet – eller om du ikke vet hvor du skal begynne? Ta kontakt for en uforpliktende prat.